Ingen tegn til liv

Snøen dekker både knopper og blad

Oppmuntret av blomstrende snøklokker i Danmark, gikk jeg på leting etter tegn på at mine hjemlige klokker hadde begynt å bevege seg opp mot overflaten. Og muligens har de det, men det er ingen tegn til liv på overflaten ennå. Jeg kikket også ned i spannet, hvor jeg har plantet tett i tett med tulipaner. Men nei, ingenting der heller, bare hard, frossen jord.
Knoppene til julerosa ligger like under overflaten. Før den siste snøen kom, var det lett å se dem ligge der, sammenkrøllet, klare til å folde seg ut når vårsola begynner å varme. Men nå dekker snøen knoppene og det meste av det vintergrønne bladverket.
Forsytiaens bitte må knopper var det eneste vårtegnet jeg fikk øye på under min februartur i hagen. Jeg tok noen greiner til driving inne i stuevarmen. Og det varer nok ikke lenge før de står i full blomst og gir oss et lite varsel om hva som skal komme, bare vi er litt tålmodige.

Jorunn

De første snøklokkene

I helga var jeg en tur til huset og hagen i Danmark. Der blomstrer snøklokkene allerede. De er litt kalde og stive der de sprenger seg opp av frossen jord og et lett snølag. Men lave temperaturer og litt snø er ikke noe hinder for disse tøffe småttingene.

På denne tiden er det ikke så mye å hente ute i hagen, det er derfor fristende å plukke noen snøklokker inn til kjøkkenbordet. I begynnelsen gjør de ikke så mye av seg, der de henger over kanten på eggeglasset, men når de har fått frosten ut av systemet og åpnet seg, er det lett å bli betatt. Faktisk er det samlere som er så betatt at de er villige til å betale hundrevis, ja til og med tusenvis av kroner for en eneste løk av en spesiell sort. Jeg er ikke helt der, jeg syns de vanlige snøklokkene er vakrest.

Jorunn

Mens vi venter

Etter noen dager med mildere vær og sol som begynner å varme, er det lett å innbille seg at våren er like om hjørnet. Det er den ikke! Kalenderen forteller oss det, det samme gjør snøen som laver ned akkurat nå. Det er litt deprimerende for oss som lengter etter vår, lengter etter å kunne stikke fingrene i jord og virkelig ta fatt på vårstellet. 

Men det fins utveier. En av dem er å reise bort til steder som ikke har vår lange vinter. Det har jeg tenkt å gjøre. Jeg har nemlig bestilt tur til London og Kew Gardens om noen uker. Besøket er timet slik at jeg (forhåpentlig) får oppleve Kews berømte krokusteppe. En milllion ++ blå og hvite krokus brer seg som et teppe ut over plenene! Det er litt av et syn – og en passende premie for å holde ut februarvinter med snøfall og kuldegrader.

Jorunn

Drama på brettet

Herr og fru Flaggspett møtte opp til tellingen.

Det er jo typisk, når en sitter klar med blokk og blyant kommer det nesten ingen fugler på materne mine. De aller mest trofaste, blåmeiser, kjøttmeiser og ikke minst pilfinkene, kom som vanlig, mens andre stamgjester som grønnfink, stillitser og spettmeis ikke viste seg de to dagene hagefugltellingen varte. Men i dag, når tellingen er over, er de her igjen!

Trolig er været årsaken. Jeg tror ikke småfuglene har sendt ut melding på Facebook for birds om at de må holde seg unna hagene denne helga. Nei, grunnen er nok at det kom snø og mildere temperaturer.

Uansett satt jeg nå her og ventet. Og som det heter .. den som venter på noe godt… og så skjedde det. Som et lyn dalte spurvehauken ned på bakken like utenfor vinduet. Om den klarte å fange noen fugl, så jeg ikke, den var borte i neste øyeblikk. En påminnelse om at fuglelivet er både fascinerende og brutalt.

Jorunn

Så skal det telles!

-->

Til helga skal de telles: pilfinkene, blåmeisene, kjøttmeisene, herr og fru flaggspett, hele flokken med grønnfinker og forhåpentlig møter stillitsen opp, slik at jeg får krysset dem av på skjemaet mitt. Jeg har talt fugler de siste årene, men det ergrer meg alltid at flere av de artene jeg har sett på brettet i hele januar, ikke kommer når jeg sitter der med blokk og blyant. Jeg vil jo ha så mange som mulig med på registreringsskjemaet mitt, helst en eller to flere enn året før. I år har jeg et velbegrunnet håp om å sette ny rekord, det vil si flere enn 11 arter. Jeg har nemlig fast fôring av både bokfink og bjørkefink, det har jeg ikke hatt før. Jeg har også fått besøk av en hel flokk gråspurv, de har heller ikke vært her tidligere. Så nå er det bare å satse på at meiser og finker, skjærer og kråker møter opp for å bli skrevet opp i ”manntallet”!
Les mer om hagefugltellingen på fuglevennen.no

Jorunn

Iskaldt for de små

-->

Gradestokken utenfor vinduet mitt viser 15 kuldegrader akkurat nå. Det snør aldri så lite, lette fjon som flyr gjennom lufta. Det ser kaldt ut – og er det også. For å klare seg gjennom disse kalde dagene og ikke minst de lange nettene, må småfuglene spise så mye som mulig. Det er derfor stor trafikk på materne mine. Meisene og pilfinken varierer mellom solsikkefrø og havregryn og fett, mens grønnfinken og stillitsen helt klart foretrekker solsikkefrø.
Jeg vet ikke om det er kulden som er grunnen, men de siste dagene har jeg hatt besøk av fugler som burde tatt til vett og fløyet sørover i høst. Jeg så minst et par bokfinker, noen bjørkefinker og til og med en kjernebiter. Denne skal ifølge fugleboka holde seg i Norge hele året, men det var første gang jeg har sett den. Det kom også en hel flokk med gråspurv, et sjeldent besøk i disse dager.

Tell fuglene i hagen din! Bli med på hagefugltellingen 26. og 27. januar. Les mer om tellingen på fuglevennen.no
Jorunn

Klokker i to etasjer

Like før jul kjøpte jeg to amaryllisløker. Selve løken var kjempestor og hver løk hadde to stilker med hver sin feite knopp. Jeg regnet derfor med at blomstene ville bli store og flotte. Og det skal jeg si de har blitt! Den ene løken gikk i gang med å folde ut fem store, røde klokker, mens den andre har tre. Men det som er spesielt med disse løkene, i forhold til de jeg har hatt tidligere, er at stilk nummer to blomstrer samtidig med stilk nummer en. Så nå blomstrer det i to etasjer, stilk nummer to er nemlig litt lenger enn stilk nummer en. Resultatet er intet mindre enn imponerende! En herlig fargeklatt i en vinterhvit og grå januar.

Jorunn