Høstfarger – én gang til

Skulptur av David Nash

Jeg har nettopp kommet tilbake fra London og et besøk i Kew botaniske hage. Det var selvfølgelig høst der også, men den hadde ikke kommet så langt som her, hvor det snør utenfor vinduet mitt. Det meste av blomstene var borte, en og annen naken jomfru sto fortsatt der, men på denne tiden er det trærne som spiller hovedrollen. Mange hadde mistet det meste av bladene, men det var fortsatt høstfarger som gnistret i sola. Det er ofte kunstutstillinger i Kew, i høst er det David Nashs skulpturer som pryder hagen.  

Foran de store veksthusene var de i full gang med å plante ”vinterblomstene”. Jeg syns det er like merkelig hver gang at engelskmennene planter stemor, primula og alpefiol sent om høsten for å ha noe pent å se på gjennom vinteren. Ja, de har et annet klima enn oss, det er sikkert. Mine vinterblomster akkurat nå er stauderester med et tynt og lett snødekke. Ikke så fargerikt akkurat, men vakkert på sin måte, det også.

Jorunn

Årets siste fra oss

I går gikk Hagetidend nr. 10 i trykken. Det betyr at om en ukes tid vil den dumpe ned i en postkasse nær deg. Denne gang kan vi friste med en reportasje fra Vigrestad, der Viola Krans demonstrerer hvordan hun lager en fin julekrans av naturmaterialer. Hun viser også mange andre kranser, kranser som kan pynte opp hele året, ikke bare til jul. Vi har et stort intervju med ”geriljagartneren” på Manglerud i Oslo, som helt på egenhånd har skapt en ”ulovlig” park på kommunens tomt rundt blokkområdet der han bor. På Nesodden bor Kirsti, som har laget en romantisk hage rundt hytta. For de som søker inspirasjon utenlands, har Tommy besøkt staselige Powerscourt Garden i Irland og Hampton Court Palace Show i England. Og så til sist – men absolutt ikke minst: et lekkert portrett av noe av det fineste vi vet: trepioner!

God lesning!

Jorunn

Gjort seg klar for våren

Se forskjellen på den klipte delen og den gamle, med lange greiner.

Gjenoppstått 'Scintillation'.

Det er november og offisielt vinter. Ute i hagen er det lite som skjer, det aller meste har pakket sammen for vinteren. Men kikker en nøye etter, er det mange planter som allerede nå har gjort seg klar for kommende vår. Se bare på rododendronen min. Den står der med store knopper, klare til å springe ut når vårsola igjen begynner å varme. Det er en gammel ’Cunningham’s White’, ikke den mest spennende rodoen, men trofast og rådyrsikker. På grunn av at den var blitt forvokst med lange og bare stammer, har jeg de to siste årene skåret en tredel av den helt ned. Jeg syns det var nifst, men det har kommet nye, tette skudd med store knopper fra de gamle stammene. Nå gjenstår bare å skjære den siste tredelen, så er hele busken fornyet. Det skal jeg gjøre til våren, når den er avblomstret. Så i stedet for å ha en stranten, gammel og trøtt busk, får jeg en ny, frisk busk som blomstrer mye mer.

Som jeg sa er ’Cunningham’s White’ rådyrsikker, i alle fall i min hage. Min nye og dyre ’Scintillation’ derimot, er ikke det. I fjor spiste rådyrene den nesten helt opp. Jeg trodde den var død og skulle til å fjerne den. Men den hang så godt fast i jorda at jeg ikke klarte å rive den opp med hendene. På vei for å hente redskap, var det noe som gjorde at jeg ble avledet og glemte hva jeg skulle. Heldigvis, for den var slett ikke død. Nå har den kommet seg igjen, og står der grønn og fin og vinterklar. Håper bare at Bambi holder seg borte!
Jorunn

Reddet pelargoniaen!

Det var i siste liten, men av en eller annen grunn hadde nettopp den potta havnet bak noe som tåler litt frost, og som jeg derfor ikke har stresset med å få i hus. Men da jeg skulle gå og legge meg i går kveld, kastet jeg et blikk ut på terrassen og da oppdaget jeg pelargoniaen, den fine som jeg fikk kjøpt på Hageselskapets loppemarked i vår. Den så litt tufs ut, men hadde ikke frosset, så jeg regner med at det bare er høstdepresjon. Uansett, nå er den vel forvart innomhus, i påvente av sol og vår. Men først må den klare seg gjennom vinteren, noe jeg regner med at den gjør. Om ikke annet så av takknemlighet for at jeg reddet den fra den sikre frostdød.

Jorunn

Travelt på fuglebrettet

Matesesongen har startet. Jeg har fylt solsikkefrø på den ene materen min og hengt den opp i epletreet like utenfor stuevinduet. Det varte ikke lenge før fuglene oppdaget det nye tilbudet og snart var det full fart. Kjøttmeisene er ivrige, det samme er blåmeisene og pilfinken. Men ingen er mer aktive enn spettmeisa. Jeg tror at hele slekta er satt i arbeid med å hente solsikkefrø til de forskjellige gjemmeplassene hun har rundt omkring. Jeg vet ikke så mye om spettmeisa, men én ting er helt sikkert: Hun liker ikke å vente på tur. Er det andre fugler på materen når hun kommer i rasende fart, har de med å flytte seg. Og tydeligvis er det en klar rangordning, for alle de andre småfuglene lyder ordre og viker unna når spettmeisa kommer farende. En og annen pilfink, som kryper helt inn i materen, nøler litt, men det varer ikke lenge før spettmeisa gir beskjed og pilfinken smetter ut med et frø i nebbet.

Et fuglebrett med solsikkefrø er en vinn-vinn situasjon. Fuglene får mat, jeg får daglang underholdning.

Jorunn

Nytt forsøk på overvintring

Jeg har prøvd å overvintre dahliaknoller flere år, men har ennå ikke fått det til. Jeg har prøvd å ha dem i boden, men der frøs de og råtnet. Jeg har hatt dem i et kjellerrom hvor det står en stor varmtvannstank, da tørket de inn. Men jeg gir meg ikke. I vinter skal det lykkes! Denne gang skal jeg nemlig gjøre akkurat som ekspertene sier. Jeg har tatt knollene inn og vasket dem skikkelig, noe jeg ikke har vært like flink til tidligere. Jeg har stilt dem til tørking og når de er helt tørre vil jeg legge dem i en tykk pappeske med mye tørr og god sagflis. Så vil jeg sette dem i boden der dypfryseren står. Der er det kjølig, luftig, mørkt og over nullpunktet hele vinteren. Går det ikke, alle anstrengelser til tross, får jeg gjøre som jeg pleier: kjøpe nye neste vår.

Jorunn

En siste pause

Det aller meste av høstarbeidet er unnagjort, men på grunn av at vi har hatt en rekke virkelig flotte og solfylte oktoberdager, har jeg ikke tatt inn utemøblene ennå. Ikke at jeg venter det skal bli så mange fine kaffestunder utover, men det er godt å kunne sette seg ned et lite øyeblikk og virkelig nyte disse uventede bonusdagene. Og nå kan jeg jo sette meg ned med god samvittighet. Det er ikke så mye mer som skal gjøres. Jeg har planer om å legge litt mer løk, men orker ikke å skynde meg. Og så farlig er det heller ikke, får jeg ikke gjort det i høst, kan jeg alltids gjøre det neste høst. En fin ting med hage er jo nettopp at en ikke trenger å gjøre alt på én gang.

Jorunn