Jeg oppdaget duftgladiol for tre år siden. Den første pakken
kjøpte jeg fordi jeg syns bildet på pakken var vakkert. Men da jeg kom hjem fant
jeg ikke noe godt sted å legge knollene, så jeg stakk dem oppi en gjenglemt
potte med jord fra året før. Tanken var at de skulle stå der til jeg fant et
bedre sted. Men det gjorde jeg jo aldri og duftgladiolene ble stående der de
sto – og blomstret overdådig. Duften kunne kjennes over hele høsthagen.
I fjor plantet jeg duftgladiol på nytt. Med tanke på at jeg
skulle være med på 1000 åpne hager, la jeg knollene i ny, god jord, med et
sjenerøst tilskudd kompost. Målet var at blomstene skulle bli store og fine og springe
ut akkurat 14. august. Slik gikk det som kjent ikke. På grunn av den altfor gode
forpleiningen gadd de ikke nesten ikke blomstre, verken 14.
august eller seinere. Nei, de nøyde seg med å komme med massevis av kjempelange,
grønne blad.
I år har jeg lært. Jeg kjøpte to pakker med knoller på den svenske
hagemessen i vår. Disse plantet jeg i to kurver, fylt med ugjødslet billigjord.
Der har de stått, uten gjødsel, hele sommeren. Men blomstre, det gjør de! I
disse dager åpner stadig flere av de hvite blomstene seg og vender ansiktet mot
sola. Om kvelden dufter de herlig.
Spørsmålet nå er om jeg skal prøve å ta vare på knollene
over vinteren, eller satse på å kjøpe nye neste vår. For duftgladiol må jeg ha,
de er blitt et fast innslag i høsthagen min.
Jorunn
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar